I dag regner FN’s flyktningeorganisasjon UNCHR med at det lever 32,9 millioner mennesker på flukt i verden. Mennesker som ikke lenger har noe de kan kalle ”hjemme”. Etter at staten Israel ble opprettet i 1948, har også den palestinske flyktninge-befolkningen økt. I dag vet man ikke sikkert hvor mange det kan innbefatte, men man regner med at det kan dreie seg om en 4-5 millioner mennesker og tallet er stadig stigende. Mange av de jødene som slo seg ned i Israel før og etter at staten Israel var opprettet, var også på flukt. De var på flukt fra Hitlers Tyskland, fra pogromer i Øst-Europa, fra marginaliserte liv i Iran og Irak, i Magreb og i Europa. De lengtet hjem. De lengtet til noe de kunne kalle sitt eget. Etter tryggheten.
Denne forestillingen ble til etter flere lengre reiser i Midt Østen. Teamet bak produksjonen traff over en 40-talls mennesker, alle med tilknytning til fordrivelsen, katastrofen, det palestinerne selv kaller en-Nakba den 15. Mai 1948. Noen av dem vil vi la dere bli kjent med her. Men ”en palestinsk reise” er også inspirert av bøker vi har lest, sanger vi har hørt, av romanene til Elias Kouhry og diktene til den palestinske nasjonalpoeten Mahmoud Darwish. Kort sagt er den en hyllest til alle hjemløse, til alle vi som lengter og til de hjemmene vi lengter til. Men ”en palestinsk reise” er også en forestilling om oss selv. Den gir oss historiene til menneskene vi møter på scenen. Det er historien til Anne fra Fossen, Idd fra Nairobi, Jovan fra Beograd og Buzhan fra Tønsberg. Historier som beveger seg fra eventyr til bekjennelser, fra betroelser til utbrudd, fra vitnemål til sammenstøt.Sammen reiser vi til Jerusalem, til Kurdistan, til Serbia og hjem til oss selv. Slik ønsker vi å presentere historiske hendelser, milde sanger, måltider, ballader og bryllupsmusikk i det vi håper er en inspirerende, livsbejaende og tankevekkende forestilling.Komponist Jovan Pavlovic gir oss musikk fra den jødiske, arabiske og europeiske tradisjonen. Vi går inn i flyktningeleirenes smale smug, ut i ørkennatta og inn i Beiruts hektiske underverden av klubber og natteliv. Vi er ”blasted in Beirut” og vi sovner til lyden av en afrikansk vuggesang. Kanskje er dette noe både for hjertet og hjernen? Og kanskje kan vi på denne måten bringe verden litt nærmere og oss litt tettere sammen. Kanskje er det å lengte ”hjem” noe som vi alle kan kjenne på, og det å bli drevet på flukt ikke bare noe som skjer med de andre, der ute, og andre steder.
Ny, norsk og trøndersk dramatikk står i kø på Trøndelag Teater til høsten, med urpremierer blant annet på «Ligge i grønne enger», Jo Strømgrens «Pseudonymet» og Alf Prøysens «Jul i Prøysen land".
