Den 9. februar hadde vi ny-premiere på monologen "den Velsignede" på Vinterlysfestivalen. Det var fullt hus og varm applaus, og vi er glade for at vi hentet denne teksten opp og tok den fram igjen. Vi har laget en forestilling vi er stolte av, ikke minst fordi den handler om at når en lever under okkupasjon så blir selv det mest private politisk.
Takk til Tone Åse for musikken, Vegard Krane for kjøring av lys og lyd og Jedrzej Borkiewitcz for arbeidet med å omsette de visuelle ideene vi hadde til en interaktiv scenografi.
Nå lar vi forestillinga ligge før vi tar den opp igjen til høsten. Da lover vi å spille den i Tromsø og vi håper også å kunne komme oss ut til andre deler av landet. Dessverre ser det ikke ut til at problemstillingene den kretser om kommer til å bli mindre aktuelle med det første...
Vi takker også Siri K for disse ordene:
"Æ va og så DEN VELSIGNEDE. Av Noor produksjoner, med tekst av Tale Næss og skuespill av Trond Peter Stamsø Munch. Æ så den rett etter Styrtet engel (og æ mene rett etter som i at æ gikk ut fra hovedscena og scanna billetten æ hadde i hånda og gikk inn på blackboxen, uten så mye som en tissepause).
Det e et stykke om et mord i Jeriko, om den velsignede, om et jordstykke som e trehundre skritt den ene veien og tohundreogtyve skritt andre veien, om en mann som ikke har en tunge å snakke med før han møte ho han elske. Det e et stykke som sirkle sæ inn mot poenget sitt, som sitt i gjentakelsan, som snevre sæ innover, fra at du tenke «har han glemt teksten eller, det her har han jo allerede sagt?» til «å. Å.»
Det e ikke utageranes på måten Styrtet engel va (dem har ikke egentlig et sammenligningsgrunnlag anna enn at æ så dem oppå hverandre), det e en voksen mann, stødig, det e en intensitet der som snik sæ på, sjøl gjennom mitt da ganske mørbanka hode (det va mitt femte stykke for dagen). Gjentakelsan i det fikk mæ til å vende tilbake fra andre tanker som sneik sæ inn. Det e små fakter, en enkel scenografi, mørket i salen, stillheten, på et tidspunkt tenkte æ «nu tror æ man kunne hørt en knappenål, så rart». Æ satt ved siden av noen som ikke vet kæm æ e og tenkte at æ skulle ønske han kunne legge en hånd på skuldra mi, bare en liten stund, bare for å minne mæ på at æ e en kropp i verden, det va nokka i gjentakelsan som gjorde det presseranes.
Æ hadde egentlig forventa å gråte litt (æ vet ikke ka dokker gjør når det gjeld Palestina men æ gråter stort sett), men det va ikke et sånt stykke, for mæ; det e den enorme tomheta, det e så mye bunnløst i mennesker, kjærleik og sorg og hjem.
Det e en tekst æ skulle ønske æ kunne lese, setninger å stoppe opp ved (men dokker vet nu, æ tror ikke Tale e i stand til å skrive andre typer?), ikke til forkleinelse for TP, åpenbart, aldri; æ tenkte på det underveis, sånn flaks at dem finnes, sånn flaks å få finnes i samme rom som dem, som tekst, som framføring, sånn flaks å kunne gå hjemover i mørket, å være i fred, sånn flaks."
Takk også til Fritt Ord, Tvibit og Rådstua Teaterhus for støtten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar