Poem for the solidarity consert with Palestine on the 8th of May 2019 titled "three roads"

This poem was performed in Olafshallen in Trondheim, in solidarity With the Palestinian people and the situation for all the inhabitants of Jerusalem right now.
The text is in Norwegian.

 

Mai på tempelhøyden

der byen vokser vilt

til suset fra pinjeskoger

                                             er lyset mildt

reiser vi gjennom tida

Tre veier fører hit

En fra tida før tid

                            smal og dyp

Et

                   NÅ

            med flokker av flyktninger, kjerrer, busser, biler

Et barn strekker seg på tå, det har en hund etter seg

Den er blind på begge øyne

En gammel kone bærer en krukke fylt med jord

I den vokser det

                                   Et oliventre

 

Den siste veien begynner ved

               
                                byens fot

den er grunn

og grønn av gress

maur myldrer

en flokk geiter løper langs grøfta

opp skråninga og ned igjen

rødbrune

guløyde der

veien fører opp

og veien fører ned og

                                          veien fører ingen sted

Midt på den står en jentunge med stein i skoa og et flagg i handa

hun har framtid skrevet i panna - med usynlig skrift står det

Pale – sti – na

Flagget er gammelt

skittent og falma

og mens hun står der

vier veien seg ut

smalner den seg inn

vender den seg mot øst

mot vest

mot sør

legger den seg brei i landskapet slik andre veier

gjør

            før den forsvinner

og dukker opp som før

 

Og byen heter Jerusalem

Og veien har ikke noe navn

Slik regnet som faller om kvelden

ikke har det

Eller som flagget jenta holder

                                                         Ikke tilhører noe land

Og i et shoppingsenter vest for byen gløder det i et hundretalls tv-skjermer i det lyset faller

Over katedralene i åssiden

Over heisekraner

Og militærpoliti med maskinpistoler

                      over mitraljøser og de som synger i kafeene

Over de som ber

I moskeene

 

I et enormt bibliotek ligger dokumenter fylt med navn

På de som var

Og som ikke er - 8. mai 1941

8. mai 1945

8. mai 1982

Årstall og savn

Fra bibliotekets tre fløyer går gang ut mot et underjordisk lager

sprengt inn i grunnfjellet – under hager
                                                   der en fest stelles i stand

for et barn noen

                      nettopp har gitt et navn

Benjamin

 

Og i et kvarter øst i byen

                                                              sitter en poet og

besvarer et glemt brev

fra en jødisk gutt på 14 – skrevet en gang i Berlin

fra en russisk soldat

et kjærlighetsbrev fra Aleppo, Volga, Nablus, Nagasaki det året man fortsatt plukket smeltet glass ut av kroppene

                                         setter en førskolelærer bort koppene

                                          etter dagens felleslunsj på lærerværelse

Planter hun en vimpel

                                                          i brystet mens hun svakt synger på en sang

en bestefar lærte henne en gang

den handler om frihet

og fedreland

og de vakre appelsintrærne i et Jaffa han forlot en gang

 

Byen sprer seg langs elveleiene

Opp åssidene

                                                                 Ned mot

                                                                                   kaiene

Og det er natt

Det suser i et kratt

Knaker i trærne på plassen

der ved foten av byen hvor alle veier møtes

Der jenta sto med et flagg i handa

Med framtida prentet inn i panna

Der gutten leide den blinde hunden vekk

Og en gamle kvinne holdt og holdt i krukka er natta svart som blekk

                          Det er så mørkt

                              Hun ser det ikke mer

På en trapp sitter en far med en gutt på fanget

Han forteller denne historien – han har fortalt den mange ganger

Det var krig, sier han

Det er krig, sier han

Den kommer, - sier han

Snart er den over

 

Og på en parkeringsplass står en bil og ruser

Snart er sykehusene fulle

                      og bildene regner ned over plassen

over kona og faren og den blinde hunden

Over veier og gatenett

Over smale smug og bakgårder

Over svømmehaller og shoppingsentre

Over veien som fører vekk og veiene som fører til

Og jeg vet ikke lenger hva jeg vil

Jeg leter etter den siste veien

Men den er vekk

synes borte

bare gress

eller et nybyggerfelt

en koloni av settlere har valset veien slett

jenta også borte

Bare flagget ligger igjen

Og en barnesko

Fylt med stein

 

Byen heter Jerusalem

Se den vokser

Raser sammen og reiser seg igjen

                                    Den er dette diktets hjem

Den er laget av kull

av betong

av papp og kitt og blekk

av tro

av folk på flukt

av det som drives vekk

var

ble borte

allerede fordrevet

liv

                          levet

og jeg som sitter og ser

på det jeg har skrevet

midt i lys

                                                                       i mai

i vårens siste stormer

og i et veiløst presens – i det som kommer – i sorgens sorte språk

plukker jeg flagget opp

og bretter det sammen

står jeg på det samme stedet som bar jentas kropp

i mørke

smelter vi sammen